Har du noen gang sett de lilla bilene i Oslos gater og tenkt «hva er egentlig greia»? Du er nok ikke alene. For å finne svaret må vi innom en spesiell trikketur, et valg som fikk bransjekollegene til å riste på hodet, en unik tro på egen idé, og tusenvis av fornøyde kunder.
Men la oss starte ved starten.
Det sto 2006 på kalenderen første gang Christian Engebretsen og Svein Kåre Paulsen møttes. De ble ført sammen av felles bekjente, som mente at disse to – de burde samarbeide. Og det hadde de rett i.
– Det var noen nordmøringer som førte oss sammen. Kremmere. De har greie på sånt der vettu, sier daglig leder i De Lilla, Christian Engebretsen, som i anledning firmaets 15-årsjubileum har fått i oppgave å mimre.
Og det har han gjort. Tilbake til da han og Paulsen sammen startet Håndverk 1000.
– Etter å ha snakka litt, innså vi kjapt at her var det et hull i markedet. Vi fusjonerte derfor virksomhetene våre, og starta med å tilby selve malejobben til de som kjøpte maling. Og akkurat det var kundene ofte interessert i.
Og vips, så var firmaets kongstanke født: Det skulle være enkelt for kunden.
– Markedet består av svært mange små håndverksbedrifter. De er dyktige, men de er smale, og omfatter ofte bare ett fagområde. Kundene i privatmarkedet etterspør egentlig ikke det, de etterspør et stykke arbeid, forklarer Engebretsen.
Så er det jo ofte slik da, at et stykke arbeid innebærer flere håndtverksfag.
– Ved å bruke mange små leverandører ble privatkundene selv sittende å koordinere. Og det kan bli mye å holde styr på, for håndverkere er ikke kjent for å snakke sammen på tvers, legger Engebretsen til.
For selv om nordmenn var – og er – i verdenstoppen i å gjøre ting selv, så er tendensen at også nordmenn i økende grad ønsker å sette bort arbeid til profesjonelle.
– Derfor bestemte vi oss etter 2-3 år for å selge unna all annen virksomhet og satse alt på dette. Det skulle bli Norges råeste og mest helproffe håndverksfirma.
Tidsbruk og kvalitet: mye viktigere enn pris
Spol frem til 2010, og duoen Paulsen og Engebretsen var blitt en trio. Inn hadde også Christian Sommerfelt kommet, og økonomene var plutselig i flertall i firmaets partnergruppe.
– Paulsen er håndverker, mens jeg og Sommerfelt er økonomer. Og det er jo gjerne slik med oss økonomer at vi liker å vite – ikke å tro. Så da lagde vi like gjerne vår egen markedsundersøkelse, og tok den med på trikken, sier Engebretsen.
Og svarene de fikk var interessante.
– Vi spurte et par hundre mennesker hva som var viktig når det kom til oppussing. Og da fikk vi til svar at pris er viktig, men tidsbruk og kvalitet er mye viktigere. Folk opplevde mye surr og rot, og at det ofte både ble dyrere og tregere enn avtalt.
En annen viktig lærdom som kom ut av markedsundersøkelsen var at folk i Oslo rett og slett ikke visste hvilke håndverkerfirmaer som opererte i markedet.
– Vi spurte om de kunne navngi ett firma, og 70 prosent ble tomme i blikket. Folk visste ikke hvor de skulle starte. Skulle de pusse opp, spurte de gjerne en venn eller kollega. Så det var ingen som skilte seg ut, ingen som fikk folk til å tenke «de der skal vi bruke». Og det fortalte oss at her var det store muligheter.
– Vi ønsket oss en kø av kunder utenfor døra. Vi ønsket en Coca Cola-merkevare i Oslo, så vi tok kontakt med Bjørn Rybakken, som er blant de aller beste i Norge på visuelt design.
Så hvordan få folk til å tenke «de der skal vi bruke»? Først og fremst ved å være profesjonelle og pålitelige, men det skader jo ikke å skille seg ut heller.
– Vi ønsket oss en kø av kunder utenfor døra. Vi ønsket en Coca Cola-merkevare i Oslo, så vi tok kontakt med Bjørn Rybakken, som er blant de aller beste i Norge på visuelt design.
Siden budsjettet ikke var all verdens, foreslo Rybakken at løsningen her var å bruke sterke farger. Både i profilering og i navn.
– Det ble en slags dobbeltkommunikasjon. Vi kjørte rundt i biler i samme farge som navnet vårt. Det ga oss oppmerksomhet, og bilene ble dermed en markedsføringskanal i seg selv, forklarer Engebretsen.
At det ble nettopp fargen lilla, var langt fra tilfeldig.
– Vi fant ut at lilla var den minst brukte fargen på kjøretøy i Norge. Det var altså den enkleste måten å skille seg ut på. I tillegg er lilla en politisk nøytral farge. Det var viktig for oss at vi ikke ble assosiert med den ene eller andre siden i politikken, sier Engebretsen.
Bransjekollegene, derimot, var ikke like sikre på at profilendringen ville bli en suksess.
– Det var mange som frarådet oss på det sterkeste, og fortalte at et navn som ikke gjenspeilet hva vi drev med var det dummeste vi kunne gjøre. Men både vi og Bjørn Rybakken var sikre på at dette var veien å gå, og nå i ettertid kan vi vel si at vi hadde rett.
– På rundt én måned tredoblet antall henvendelser seg, så det var ganske øyeblikkelig klaff, forteller Engebretsen.
I 2014 var alt klart, og de første lilla bilene kunne rulle ut i Oslos gater. Responsen lot ikke vente på seg.
– På rundt én måned tredoblet antall henvendelser seg, så det var ganske øyeblikkelig klaff, forteller Engebretsen.
Dette var bare starten. Ved tidspunktet for navneendringen var bilparken bestående av 14 biler. Nå, 7 år senere, er tallet 74. Og fra 2016 til 2019 ble faktisk De Lilla gasellebedrift hele 4 år på rad.
– På det tidspunktet fikk vi rundt 10 henvendelser i uka. Nå ligger vi på rundt 100, så det har vært en eventyrlig økning.
Dagens Næringsliv har siden 2003 kåret og presentert de norske Gasellene i samarbeid med det som nå heter Bisnode Credit as. En gasellebedrift må ha:
Kilde: Dagens Næringsliv
Grepet funket altså. De Lilla vokste jevnt og trutt, og partnerne Engebretsen, Paulsen og Sommerfelt kunne konstatere at firmaet nå var posisjonert der de ønsket. Men hva var det egentlig som gjorde at kundene strømmet til selskapet? Vel, igjen er vi tilbake til kongstanken: det viktigste for kundene er at jobben blir gjort skikkelig – og at prosessen er enkel.
– Kundene våre har få kontaktpersoner. Først møter de prosjektansvarlig, som håndterer alt fra befaring, tilbud og kontrakt – til fakturering og sluttdokumentasjon. Deretter tar prosjektleder over, og fungerer som bindeledd mellom håndverkerne og kundene, forklarer Engebretsen.
Det gjør det både enklere for kunden, og gir samtidig en ekstra sikkerhet.
– Hvis noe går skeis, havner det automatisk på vår kappe – og det blir naturligvis vårt ansvar å fikse det.
Et annet grep som skiller De Lilla fra konkurrentene, er valget om å fast ansette alle håndverkerne.
– Det vanligste i bransjen er nok å leie inn håndverkere fra mindre firmaer. Grunnen til at vi har valgt å ikke gjøre det slik, er at vi ønsker at arbeidet skal foregå på en bestemt måte. Da kan vi være sikre på at våre ansatte holder den kvaliteten som vi og kunden forventer, og det gir en kontinuitet som gjør det enklere å lære opp nye talenter.
Også på kontoret er kontinuitet viktig.
– Helt fra starten har det vært viktig for oss å tiltrekke oss kompetente og erfarne ansatte med variert og ulik bakgrunn, både med tanke på kjønn, alder og utdannelse. Slik sikrer vi at vi ikke går oss fast i et spor, og at vår metode å jobbe på alltid blir utfordret og videreutviklet, sier Engebretsen.
Og alt dette: fokuset på å drive systematisk og profesjonelt i en tidvis rotete bransje, en original tilnærming til navn og profilering, og fast ansatte håndverkere har nå gjort De Lilla størst innen privatmarkedet i Oslo. Faktisk så store at firmaets største flaskehals akkurat nå er mangelen på dyktige håndverkere.
Likevel er partnerne offensive.
– Hvor ser dere selskapet om 15 år?
– Vel, først og fremst har alle vi partnerne blitt pensjonister, så forhåpentligvis har vi fått inn nye krefter som kan føre selskapet videre, sier Engebretsen.
Men planene, de er allerede påbegynt.
– Det som er ekstra fint med å ha et navn som ikke sier noe om hva vi leverer, er at vi uproblematisk kan utvide hva vi tilbyr. Vi ser hele tiden på muligheter for å utvikle oss videre.
Også geografisk finnes det planer om å bli større.
– Målet vårt på sikt er å bli nummer 1 i Norges største byer, avslutter Engebretsen.